I kraft av vår rolle som assistenter, barne- og ungdomsarbeidere, barnehagelærere, lærere, miljøterapeuter, sosialarbeidere eller annet, er vi i en unik posisjon der vi kan påvirke barn og unges liv på en positiv måte.

Vi er kanskje ikke alltid så bevisste på virkningene det vi sier eller gjør har. Vi kan ha gode intensjoner på vegne av barnet eller ungdommen, men det kan ha motsatt effekt. 

Der  barnehager og skoler møter på utfordringer knyttet til barn, og eller foreldre, er det mulig å be om veiledning.

Jeg veileder i enkeltsaker, eller for personalgrupper

Kan vi møte barn og unge på en annen måte?

Når barn og unge får en adferd som skaper problemer for både dem og oss, er det et signal om at det er noe de ikke mestrer i forhold til det som forventes av dem. Hvis vi har dette som utgangspunkt, gir det oss et annet perspektiv i måten vi tenker om, og kommuniserer med barnet eller ungdommen på. Nysgjerrigheten vil bringe oss nærmere barnet og nærmere en god løsning for alle parter. Ønsker vi et barn som lærer av situasjonen må vi se adferden som et uttrykk.

Et eksempel

En elev som ofte kommer for sent til første time på skolen kan få anmerkning for hver gang han eller hun kommer for sent. Alternativt kan vi undersøke hva som er årsaken til at eleven kommer for sent. Hva er det uløste problemet? Når vi finner ut av årsaken til forsentkommingen, kan vi sammen med eleven finne en løsning .

Tradisjonelt er vi vant til å tenke at uønsket adferd er noe vi skal rette på. Hvis barn og unge ikke gjør det vi forventer av dem eller lever opp til det vi mener de bør få til, kan vi lett bli irettesettende. For å hjelpe barnet til å endre adferd lager vi konsekvenser som av barnet oppfattes som straff.  Hvis barnet blir fratatt et gode, tenker vi automatisk at barnet vil "oppføre" seg for å ha tilgang til dette gode neste gang.  På denne måten styres adferden til barnet utenifra med straff og ros som virkemiddel. Er vi "heldige" innordner barnet seg, eller vi får et barn som protesterer enda mer. Dette er en autoritær form å være sammen med barn på, som basserer seg på frykt, og ikke barnets utvikling, og indre motivasjon.