Ansatte

Kan vi utfordre oss selv i omsorgsrollen?


Utfordre oss selv til å bevege oss fra funksjonen som "oppdragere" til funksjonen av å være et medmenneske som veileder et annet medmenneske?

I kraft av vår rolle som assistenter, barne- og ungdomsarbeidere, som lærere, miljøterapeuter, sosialarbeidere, eller annet, er vi i en unik posisjon der vi kan påvirke barn og unges liv. Mitt ønske er at vi påvirker på en positiv måte.


Kanskje vi ikke alltid er så bevisste på virkningen av det vi gjør eller sier? Vi kan også ha gode intensjoner på vegne av barnet eller ungdommen, men som kan ha motsatt effekt. 

Tradisjonelt er vi vant til å tenke at adferd er noe vi skal rette på hos barn og unge.

Hvis de ikke gjør det vi forventer av dem eller de ikke lever opp til det vi mener de bør få til, kan vi lett bli irettesettende, kjefte eller vi setter opp konsekvenser som av barnet lett kan oppleves som en slags straff.


Jeg tror veien å gå er å skifte fokus fra å se på selve adferden som problemet til å se på adferden som et uttrykk for et problem:


Når barn og unge får en adferd som skaper problemer for både dem og oss, er det alltid et signal om at de ikke mestrer det som forventes av dem. Noe er ugreit. Hvis vi har dette som utgangspunkt er det lettere å bli nysgjerrige på hva som foregår. Det gir oss et annet perspektiv i måten vi tenker om barn og unge på. Det vil gi oss et annet perspektiv på måten vi kommuniserer på og det vil gi oss andre måter å løse utfordringer på. Barn og unge blir samarbeidspartnere vi går på oppdagelsesferd sammen med.


Jeg tilbyr foredrag med praksisnære eksempler og gir innspill til hvordan vi kan kommunisere med barn og unge på en måte som innbyr til samarbied og tillit, også når konfliktene er tilstede.


Ta kontakt for tilbud om foredrag eller kurs til din arbeidsplass.